Samerådets presidents åpningstale til Samenes 23. konferanse

Foto: Samerådet / Piera Heaika Muotka

Fremført av Samerådets president, Per-Olof Nutti, på Samenes 23. konferanse i Ohcejohka/Utsjok den 18. juni 2026.

Tomme stoler i konferansesalen.
Foto: Samerådet / Piera Heaika Muotka

Ærede delegater. Ærede gjester.

Det er en stor ære for meg å ønske dere velkommen til den 23. samekonferansen her i Utsjok. Man kan nesten si at vi har kommet hjem.

Det er hyggelig å være her, for Samerådet har en særlig tilknytning til Utsjok. Her lå vårt sekretariat fra 1979 helt fram til 2014 – i hele 35 år.

Det er også verdt å merke seg at forrige gang det var samekonferanse her i Utsjok, i 1983, var det den første konferansen der en same fra Sovjetunionen deltok og møttes med andre samer. Selv om de hadde vært invitert til å delta helt fra starten av, hadde det før dette bare kommet forskere fra russisk side.

Etter dette, på den 15. samekonferansen i 1992, ble Kola sameforening tatt opp som medlemsorganisasjon, og dermed var samene på russisk side for første gang med som offisiell delegasjon på konferansen. Som følge av dette ble også navnet Nordisk Sameråd endret, og fra da av het det bare «Sámiráđđi - Samerådet». I 1996 ble samekonferansen arrangert i Murmansk. Det var første gang samer fra alle landene samlet seg i Sápmi på russisk side.

For oss, det samiske folt, er det både trist og tungt at dette allerede er den andre samekonferansen der stolene til delegasjonen fra russisk side – våre søstre og brødre – står tomme. Dere ser dem fysisk her i møterommet, de tomme stolene, som en påminnelse til alle om at representantene fra russisk side er savnet.

Å samles i Utsjok til samekonferanse vekker også sorg. I 1974 omkom seks personer fra dette området da flyet forsvant på vei til samekonferansen. De var sentrale samiske politikse aktører, og det har naturligvis rammet vårt samfunn hardt. På lørdag skal vi holde en minnestund til ære for dem.

Kjære forsamling. I dag åpner vi den 23. samekonferansen. Mange har vært her allerede siden mandag. Samerådet har arrangert det tredje ungdomstreffet – Gávnnadeapmi 3 – og jeg er glad for å høre der at ungdommene ser en framtid i Sápmi.

KulturSápmi – den eneste grenseoverskridende møteplassen for samisk kunst- og kulturliv – har også funnet sted. Der ble blant annet Dájdakodisilla lansert, og der pågikk mange andre interessante kulturmøter.

InterReg-prosjektet Sápmi Buorrin har arrangert et duodji-treff som har samlet duodjiutøvere fra hele Sápmi. Dette har duodjiutøverne etterspurt lenge. Denne uken har vi også fått oppleve små filmer, podkaster og tekster. Disse arrangementene viser bare en del av Samerådets brede virksomhet, som vi håper kommer det samiske samfunnet til gode.

Sápmi – våre landområder, våre vann og grunnlaget for vår kultur – er også en arktisk region. Vårt fredelige område er i rask endring, og truslene utenfra øker. Vi opplever en urolig verdenssituasjon, en rask utvikling innen sikkerhetspolitikken, og at globale menneskerettigheter er under press. I tillegg endres våre landområder og farvann som følge av klimaendringene. Vi ser økende behov for kritiske mineraler og fornybar energi, og stor interesse for strategisk infrastruktur.

Samiske saker blir en del av komplekse strategiske diskusjoner der sikkerhetsspørsmål, økonomiske interesser, klimapolitikk og urfolks rettigheter er tett sammenvevd. Vårt arbeid for samisk selvbestemmelse stopper ikke i Sápmi, og heller ikke ved nasjonalstatenes grenser; det krever at vi tar plass på de største internasjonale arenaene.

Derfor har Samerådets målrettede arbeid overfor EU, FN og i samarbeidet i Arktisk råd blitt stadig viktigere.

EU og FN fatter hver dag beslutninger som berører våre landområder, vårt naturmiljø og våre tradisjonelle næringer og vår kultur direkte. Brussel, New York, Bonn og Genève tar ikke utgangspunkt i samiske rettigheter når de utformer sine beslutninger. Derfor må vi være til stede og forsøke å påvirke disse prosessene.

Dette er et omfattende arbeid som vi ikke klarer å gjennomføre alene. Skal vi lykkes, trenger vi bredt samarbeid på tvers av landegrensene. Når vi sammen kjemper med én felles stemme ut mot verden, sikrer vi at det grønne skiftet og framtidens arealforvaltning ikke skjer til skade for samiske rettigheter, men tvert imot respekterer dem – til det beste for ett felles Sápmi.

Når vi former vår framtid, må vi også eie vår egen fortelling om hvem vi er og hva vi trenger. Beslutninger som berører Sápmi, har altfor lenge blitt tatt på grunnlag av kunnskap produsert utenfra. Vi må i stedet selv produsere den kunnskapen vi trenger, fordi kunnskap er grunnlaget for alle politiske og samfunnsmessige beslutninger.

Samerådet har derfor strategisk valgt å delta i kunnskapsproduksjon. Dette handler om å ta tilbake makten til å definere – definisjonsmakten. Når vi selv eier våre data og styrer forskningen, sikrer vi at det er våre verdier, våre tradisjoner og våre behov som legger grunnlaget for framtiden. Vi skal ikke lenger bare bli forsket på – vi skal selv forme svarene.

eg avslutter med ordene til den lokale poeten Lemehaš-Biehtár – Pedar Jalvi, fra siste del av diktet Muohtačalmmit:

Foran vårsolens ansikt
smelter de små snøfnuggene
til skinnende bekkesildrer.
I sildrene samler de seg
til bekk, elv, innsjø, hav
– stor er da deres kraft.